Mottakelsen av HAPPY END under årets filmfestival i Cannes bar tydelig preg av at Michael Hanekes tolvte spillefilm var noe ganske annet enn både publikum og kritikere forventet: Dette er nemlig en film man trenger tid til å fordøye. For sammenlignet med de virtuose og forførende Gullpalme-vinnerne DET HVITE BÅNDET og AMOUR, er HAPPY END streng, kompromissløs og gjennomsyret av en humor så beksvart at det er vanskelig å vite om det i det hele tatt er meningen at man skal le.

Portrettet av den velstående familien Laurent (anført av Isabelle Huppert og Jean-Louis Trintignant) er en studie i fortvilelse, urettferdighet og borgerlige perversjoner som på klassisk Haneke-vis makter å stille publikum ansikt til ansikt med den europeiske tidsånden anno 2017 – og det er intet trivelig bekjentskap. Men HAPPY END viser også en regissør som vender tilbake til starten av sin karriere og evig aktuelle temaer som overvåkning, generasjonskonflikter og samfunnsstrukturer som synes spesialdesignet for å produsere en kald og kalkulerende grusomhet.