I KLASSEN tilbringer to timer som flue på veggen i en ungdomsskoleklasse i en forstad til Paris. Læreren François Bégaudeau forsøker å legge forholdene til rette for at det fargerike fellesskapet av pubertal energi og rebelsk kreativitet skal komme til uttrykk på en konstruktiv måte. Han forsøker å se samtlige elever, hjelpe, oppmuntre og rettlede. Men det å være lærer er ikke alltid enkel jobb.

"An amazing, amazing film" - Sean Penn, juryleder Cannes

I to timer er vi som en flue på veggen i en ungdomsskoleklasse i en forstad til Paris. Læreren François Bégaudeau (som faktisk spiller seg selv!) forsøker å legge forholdene til rette slik at den brokete gjengen av pubertal energi og rebelsk kreativitet kommer til uttrykk på en konstruktiv måte. Han forsøker å se samtlige elever, hjelpe, oppmuntre og rettlede. Det er ikke alltid like enkelt. KLASSEN følger François og hans skoleklasse gjennom et helt år, fra første til siste skoledag. Vi lærer alle elevene å kjenne og følger deres opp- og nedturer. Det er engasjerende, inspirerende og oppløftende, samtidig som filmen føles 100% autentisk.

François Bégaudeau jobbet et år på en ungdomsskole i Paris før han skrev boken "Entre les murs" om sine erfaringer som lærer. Regissør Laurent Cantet hadde lenge hatt lyst til å lage en film om lærere og elever. I boken fant han alt stoffet han trengte - og han fant ut at forfatteren var den perfekte hovedrolleinnehaveren. Filmen er et resultat av stor humanisme. En ekte, medrivende og spennende skildring av en lærers hverdag. Velfortjent vinner av årets gullpalme i Cannes.

"One of the most substantive and purely entertaining movies in competition at Cannes" Variety

"The Class is as fluid and thought-provoking as contemporary realist cinema can get" Screen Daily

KLASSEN ble en kritiker- og publikumsuksess i Frankrike og er valgt ut til å være landets Oscar-kandidat.
FIlmen vant også Filmkritikerprisen under Haugesund filmfestival 2008

Laurent Cantet (f. 1961) debuterte som spillefilmregissør i 1999 med MENNESKELIGE RESSURSER. Deretter fulgte TIDEN ER UTE i 2001 og MOT SØR i 2005.

Klassen
av Erlend Loe

Dette er filmen som vant Gullpalmen i Cannes i 2008, og det er løfterikt at en såpass naken film, blottet for fakter og store ord, kan bli så synlig som denne filmen har blitt.
Francois Bégaudeau er en fransk journalist og forfatter og hans tredje roman Klassen fra 2006 (fransk: Entre les murs) ble skrevet etter at han hadde jobbet et år som lærer på en ungdomsskole i Paris. Boken ble raskt plukket opp av regissør Laurent Cantet som etter sigende lenge skal ha vært på utkikk etter en historie fra skolevesenet. Sammen har disse to skrevet filmmanuskriptet, og Francois Bégaudeau spiller selv hovedrollen som læreren.
Resultatet er helt spesielt og plasserer nok en gang fransk film i førersetet når det gjelder å skildre noe stort med utgangspunkt i noe lite. Forrige gang noen gjorde noe tilsvarende var i 2002 da Nicolas Philibert lagde dokumentarfilmen Å være og ha, som på en sjeldent vedkommende måte fulgte en landsens barneskoleklasse gjennom ett år. Vår egen Margret Olin har også vært i et lignende landskap med Ungdommens råskap fra 2004. Men Klassen er mer subtil og mangefasettert. Vi er stort sett i klasserommet og ser lærer og elever i undervisningssituasjonen. Han forsøker å lære dem det som skal læres samtidig som han må holde styr på utbruddene deres og på usikkerhetheten, hormonene, den multikulturelle familiebakgrunnen og resten av bagasjen de har med hjemmefra. Han må konstant være på vakt, han må være smart, men ikke for smart, snill, men ikke for snill, hard, men ikke for hard. Balansen virker umulig.
Stilen er helt realistisk, dokumentarisk. Det hele flyter tilsynelatende uanstrengt av gårde, som om kameraet bare har vært anonymt tilstede over lang tid. Det er nesten uråd å se at dette er skuespill. Francois Bégaudau spiller seg selv, eller en versjon av seg selv. Elevene gjør det samme. Noen ganger ser vi lærerne på lærerværelset og vi er med i noen få andre rom på skolen, i tillegg til at vi et par ganger ser livet i skolegården, filmet fra avstand, ovenifra. Det er effektivt og sjeldent elegant gjort. Filmskaperne har ikke falt for fristelsen til å ta i for mye. De får frem kompleksiteten i det å jobbe med ungdommer, i det å være ungdom og også i det å være foreldre til ungdommer. Det fins en stor varme i filmen, men samtidig er den en syrlig og nesten desillusjonert kommentar til hele systemet og dets krav og regler, som hele tiden må tøyes og tolkes og settes til side hvis ting skal fungere og det skal bli plass til menneskene midt i alt sammen. Klassen er også et portrett av lærergjerningen. Filmens lærer er ikke suveren på noen som helst måte. Han prøver så godt han kan. Og tragedien er at det egentlig ikke er godt nok. Samtidig lurer man på om noen ville ha vært i stand til å gjøre det bedre. Filmen omfavner den umulige oppgaven det er å være lærer i ungdomsskolen. Det er suverent gjort.